Du vil at jeg skal skrive om deg. Du ønsker å bli en del av bloggen min. Du fant bloggen min en kveld, leste, og ble tent på tanken om å være en av disse mennene jeg skriver om. Jeg lot meg sjarmere slik jeg ofte gjør. Overrasket over at du hadde lyst på meg. Overrasket over at vi aldri kom til det punktet der du spurte om jeg hadde store pupper og var veldreid. Overrasket over at du likte bildene jeg sendte deg. Overrasket over at du klarer å utvise like stor interesse for mine utlegninger om familieforhold og mine tanker om livet som kroppen min. Derfor har vi pult. Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hva jeg skal skrive…
Skal jeg skrive at jeg trasket nervøs oppover Maridalsveien, og at det var rart å høre min egen dialekt da vi møttes? Skal jeg skrive at jeg likte deg, men at de uskyldige øynene dine og din melankolske livsholdning gjorde meg usikker og sjenert? Eller skal jeg skrive at jeg ikke hadde lyst til å gå da jeg gikk?
Eller vil du lese om sexen? Om orgasmene mine? Vil du lese at jeg likte de kontante støtene dine? At du tennene dine mot halsen min tente meg vanvittig og at brystvortene mine fortsatt lengter etter deg? Eller kanskje du vil lese om den følelsen jeg hadde da jeg gikk? Den du vekket til live med noen kyss i døråpningen? Jeg angrer på at jeg ikke smakte på kuken din, at jeg ikke hadde et spor av deg på meg eller i meg da jeg kom hjem. Ingenting annet enn en lengtende kropp…
Hadde jeg ikke visst at du leser bloggen min ville jeg kanskje skrevet noe om hvor usikker jeg var. Da ville jeg skrevet noe om alder. Kanskje noe om at jeg ikke er vant til menn på min egen alder. (Det at jeg er så opptatt av alder vet jeg at du synes er rart…) Jeg ville ha forklart i detalj hvordan du gjør meg usikker på meg selv. At forskjellen på våre liv og vår likhet i alder gjør at jeg får lyst til å være en annen enn den jeg er. Eller at jeg i alle fall tror at jeg må… Men det skal jeg ikke gjøre. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ta den ruta. Jeg skal være den jeg er og er ikke det godt nok så er det greit. Jeg har bestemt meg for å være akkurat så kåt på deg som jeg er. Akkurat så opphengt i å finne ut hvem du er, som jeg er. Også går det som det går. Kanskje liker du meg. Kanskje gjør du det ikke. Kanskje er jeg for pågående. Kanskje er jeg for passiv. Kanskje finner jeg aldri ut hvem du er. Kanskje får jeg ligge på armen din å være mitt uforpliktende selv. Kanskje kan vi ha fantastisk sex en periode. Kanskje aldri igjen.
Og vet du; det er greit. Jeg vil ha det gøy. Jeg vil ikke tenke. Jeg vil bare være. Bare være – sånn en gang i blant. Kanskje sammen med deg… kanskje med noen andre. Hvis du vil hjelpe meg med dette og i tillegg ha fantastisk sex, så hjelp meg å slutte å tenke…
I mellomtiden skal jeg blogge om hva jeg har lyst til å gjøre med deg.
